På søndagen var vi endelig kommet til uke 23! Vi jublet av glede, og sto opp tidlig for å dra til sykehuset... Bare for å ta en blodprøve altså. Legen ringte meg nemlig dagen før og ville jeg skulle komme inn og ta en ny CRP prøve. På vei fra parkeringsplassen og inn på sykehuset kjente jeg at noe lakk. Jeg regnet med at det var fostervann.... Men det var BLOD! Skrekkslagen satt jeg meg i en rullestol, og vi trillet opp til fødeavdelingen.... Der tok vi ikke blodprøve, som planlagt... Jeg ble heller lagt inn på et undersøkelsesrom. Jeg begynte å kjenne sammentrekninger og murringer, i tillegg til blødningen... Nå måtte virkelig noe gjøres!!
Endelig uke 23.
Siden vi akkurat var kommet til uke 23 kunne sykehuset henvise oss videre til Ullevål, der de er flinkere på premature fødsler. Vi avlyste alle planene for dagen, og dro inn til hovedstaden, hvor jeg ble lagt inn på en observasjonspost for gravide... Endelig!
I dag er jeg kommet til uke 23+2 dager, og Klara ligger fortsatt trygt inni magen min. Hver dag er en seier, og vi håper hun holder seg inne en god stund til. Men det er ikke lett å si, og det er fortsatt vanskelig å vite hva som skjer den dagen Klara gjør sin ankomst. Siden hun har ligget så lenge inni magen min med lite fostervann kan det være fare for at lungene ikke har utviklet seg nok. Men dette er det ingen som vet før hun blir født. Vi tar en dag om gangen. Enn så lenge har hun det absolutt best inni magen, selvom det ikke er så mye fostervann der inne. Vi har fått lungemodningssprøyte, og jeg går på antibiotika, for å forhindre infeksjoner, som kan være farlig både for Klara og meg selv. Jeg snakker med legen en gang om dagen og jeg har jordmødre rundt meg 24-7. Så det føles veldig trygt å ligge her!
Dag 3 på sykehuset.
Ja, nå har jeg ligget her siden søndag. Og jeg har virkelig blitt ekspert på å ligge og vente de siste ukene, så dette skal nok gå bra! Kanskje ordtaket "Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves..." er passende i denne situasjonen... For jo lenger jeg blir liggende, jo bedre er det for Klara. Så jeg skal absolutt ikke klage. Jeg prøver å være så tøff jeg bare kan og kommer meg gjennom dagene stortsett med et smil om munnen. Det eneste som gjør meg trist er å tenke på at jeg er borte fra Sofus og mannen min. Jeg savner de så utrolig mye. Heldigvis besøker de meg hver dag, og det er såååå koselig, den lille timen de er hos meg! Jeg begynner å gråte så fort de går ut døra igjen. Det er så vondt å ligge igjen her når de sier hadet og drar. I et par minutter kan alt føles helt meningsløst. Men så distraherer jeg meg selv med andre ting, og kommer inn i ventemodusen igjen.... Og sånn går nå dagene!
Ja, dette var en liten oppdatering fra denne kanten. Det blir nok mest oppdateringer fra sykehuset på bloggen fremover, siden det er her jeg er og det er dette som tar opp absolutt all min tid... Så dere får følge med dere som vil! Nå har jeg endelig funnet ut hvordan jeg kan blogge fra iPaden, så da er jo blogging et fint tidsfordriv i tiden fremover også!
Tusen takk for alle gode og støttende ord dere legger igjen om dagen. De er fine å ha med seg i denne vanskelige ventetiden! Heia Klara!!!
Vi blogges...
