Ekteskapet er over. Jeg og mannen min går fra hverandre.....
Dette hadde jeg ikke sett for meg da vi startet sommerferien, men sånn gikk det altså. Nå er ekteskapet vårt statistikk, og føyer seg inn i rekken med brudd som gjerne skjer akkurat på denne tiden av året. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, eller hvor detaljert jeg skal være... Men denne avgjørelsen gjorde at jeg følte meg minst 1000 kg lettere. Angsten jeg har slitt med i det siste forsvant, og jeg følte jeg kunne puste igjen... Så for min del var dette valget veldig riktig og viktig. Det NydeligFlotte livet jeg har levd i flere år har ikke vært så NydeligFlott likevel. Jeg har gått langt inn i meg selv, og veid for og i mot, for og i mot, for og imot flere ganger. Skal jeg tenke på hva som er best for barna... JA ABSOLUTT. Skal jeg tenke på hva som er best for pappa´n til barna...... tja, kanskje... Skal jeg tenke på hva som er best for meg...??? Nei, kan jeg det da? Er ikke det litt egoistisk.... Hmmm!!?! I lang tid har jeg tenkt at så lenge alle rundt meg har det bra...da har jeg det bra også..!?! Men å stenge seg selv nede i kjelleren fordi man ikke orker å møte folk, det er vel ikke synonymt med å ha det bra... Nei, langt der ifra!!! Mannen min og jeg har hatt problemer i mange år. Men som sagt skal jeg skåne min tidligere bedre halvdel, og ikke legge ut detaljer rundt dette bruddet her inne. Men jeg har vært redd, stresset, engstelig, utslitt, trøtt, deprimert, trist og bekymret i flere år... Nå har jeg fått nok. Flere ganger har vi pratet om problemene våre og prøvd å ta tak i de. Vi har prøvd å redde forholdet og jeg har gjort alt jeg kan. Absolutt alt jeg kan, i maaaange år. Nå kan jeg ikke gjøre det mere. Nå må jeg tenke på meg selv og barna mine. Og hva som er best for oss. Stakkars Sofus og Klara! Jeg skulle så inderlig ønske at ingen ting noen gang skulle ødlegge hverdagen deres, men jeg tror fremtiden kommer til å bli bedre!
Sett bort i fra all motgangen vi har hatt i forbindelse med alle graviditetene vi har vært igjennom, så har vi levd et ganske så "perfekt" liv. Alle har sett på oss som det perfekte par, og vi var for mange målestokken på hvor bra man kan ha det i et parforhold.... Dette er nok mye av grunnen til at jeg har latt det gå så langt... At jeg ikke har gått ut av dette forholdet tidligere. Ja, alt har vært veldig perfekt, og jeg har "ofret" meg selv for at familien min skal ha det så bra som mulig. Jeg har ikke snakket med noen om problemene våre. Vi har bare levd i en "perfekt boble". Men nå som "bobla" har sprekt, kan jeg endelig snakke om det, og det føles veldig godt!! Sannheten vil alltid komme frem, og det gjør den nå... Jeg har ikke pratet med så mange om dette enda, men gjør det gjerne nå. Mannen min forteller sin egen variant av sannheten, så jeg forteller gjerne min del til de som vil høre. Det finnes jo alltid to sider av samme sak...
Jeg vil veldig gjerne fortsette å blogge. For det å kunne skrive har alltid vært terapi for meg, så dette vil jeg fortsette med!! Håper du vil følge meg videre på ferden! Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, eller hva fremtiden bringer. Men jeg kjenner at jeg får puste, og det er en NydeligFlott start på resten av livet!!!
