...som aldri tok slutt!
Det er omtrent to uker siden sist jeg oppdaterte dere om graviditeten...
Da skrøt jeg av at vi skulle på organrettet ultralyd på Rikshospitalet. Mandag, for snart to uker siden, dro vi inn, for å hilse på lille bebis igjen. Siden ultralydene til nå hadde gått så bra gledet vi oss begge to, og tenkte at i dag får vi se at alt er i sin skjønneste orden og nå er tiden inne for å senke skuldrene og virkelig begynne å glede seg... Jippi !
Gleden skulle ikke vare lenge........
Etter ultralyden fortalte legen at alt så fint ut, MEN (!!!) nesebenet til babyen var for kort i forhold til resten av kroppen og det kunne tyde på at babyen vår muligens hadde en kromosomfeil. Enten en alvorlig kromosomfeil, eller en kromosomfeil som den kunne leve med. Vi fikk tilbud om å ta fostervannsprøve...
Jeg satt der og var helt lammet i kroppen. Heldigvis hadde jeg både mannen min og søsteren min med meg på undersøkelsen. Så de stille alle de spørsmålene jeg ikke klarte å få frem.
Alt jeg kunne tenke var.....
Du tuller med meg!!! Dette skjer ikke!!! Jeg satt inni "vakumet" mitt og fjernet alt av følelser og ansiktsuttrykk. Jeg kjente på følelsen, og merket at den var kjent. Dette var en slik modus jeg stilte inn kroppem min på for fire år siden, da vi fikk nyheten om vår lille
Signe. En følelse av å bli kald og følelsesløs inni en stor dott med bomull... Bare for å overleve og stenge ute de vonde følelsene som egentlig var i ferd med å angripe kroppen min....
Om fostervannsprøven fikk vi vite at det var ca 0,5-1% sjangse for at svangerskapet kunne ende med spontanabort pga selve prøvetakingen. Og prognosen for at babyen vår kunne ha en kromosomfeil var også 1%. Så sjangsene for at alt kunne gå bra og at babyen var frisk og fin var store. Vi valgte å ta prøven.
Jeg følte meg som 1%!
Mens vi satt og ventet på å få ta prøven, brast jeg i gråt!!!
Typisk at dette skulle skje med oss. Nok en gang måtte vi sitte og være redde, nervøse og lei oss,
på et venterom fult av håpefulle glade gravide mammaer og pappaer.
Selvsagt er jeg 1%, selvsagt er barnet vårt 1 %. Det er bare oss dette kan hende....igjen!
Vi ble ropt opp.
Jeg så ikke på da legen stakk nåla inn i magen min, og jeg så heller ikke størrelsen på nåla, men i følge mannen min var det den største og lengste nåla han hadde sett.... Det stakk litt, og gjorde litt vondt. Etterpå ble jeg "støl" i musklene rundt sprøytestikket. Nå var det bare å dra hjem og vente. Svaret ville vi få om en uke, og jeg måtte ta det med ro i mellomtiden.
Det ble ikke noen gledens dag, slik vi hadde håpet på. Det ble heller en helvetesuke...
7 lange dager. Jeg ble sykemeldt 100% igjen. Hodepinen kom tilbake med nervøsiteten og jeg tilbrakte dagene på sofan eller i senga og rørte meg minimalt. Jeg følte meg som en elendig mamma, siden jeg ikke kunne leke med Sofus....
Dagene gikk, og på mandag ettermiddag ringte telefonen... Endelig!
Legen fortalte at prøvesvarene var fine og at babyen vår var kromosomfrisk! Vi ble så lettet og glade!! For en glede dette var. NÅ kunne vi endelig glede oss over den lille i magen!!! Vi feiret med banana split til middag den dagen.
Dagen etter, tirsdag, kunne jeg endelig være meg selv igjen. Så jeg passet på å gjøre noe koselig for meg selv når Sofus var i barnehagen og mannen var på jobb. Jeg dro til frisøren og klippet meg. Noe jeg har tenkt på å gjøre i flere uker.... Så dro jeg på senteret for å se om jeg kunne finne meg en ny kjole til 17.mai.... Jeg prøvde mange kjoler, og falt for en mørkeblå blondete kjole fra Floyd, på B.young. Så dyr kjole er det lenge siden jeg har kjøpt meg. Men nå fortjente jeg den virkelig, mente jeg... Knis!!!
Gleden varte ikke lenge...
På ettermiddagen kom min mor innom med en sykkel til mannen min. Så vi bestemte oss for å ta med Sofus på en liten sykkeltur før leggetid. Endelig følte vi oss som en familie. Og vi kunne gjøre ting sammen alle tre. Jeg skulle bare gå på do før vi dro ut på tur......
Jeg hadde begynt å blø....
I trusa var det blod... Alle gravides største skrekk. Sofus og pappa´n dro på sykkeltur alene. Jeg måtte nok en gang innta liggestilling på sofan og kjenne på nervøsiteten som på ny kom skyllende over meg. Blødningen ga seg ikke, og sent på kvelden bestemte vi oss for å ringe legevakten. Sofus sov og ante heldigvis fred og ingen fare. Mannen min og jeg satt i sofan og var helt ute av oss. Hvorfor skal det aldri gå bra for oss?
På legevakten ble vi avvist så det sang. Dama i telefonen leste opp for meg fra en bok for å poengtere at hun hadde rett. I boken sto det at siden jeg var så kort på vei (bare 18 uker) kunne de ikke gjøre noe for meg. Enten så var det en senabort eller så var det en uskyldig blødning. Hun beklaget at vi måtte oppleve dette, og spurte om jeg hadde noen hos meg.... Jeg gikk automatisk inn i det følelsesløse bomull-vakumet mitt, for å overleve telefonsamtalen. Jeg fikk jo et veldig stort inntrykk av at dette var slutten.... Jeg kom til å abortere....
Så fort jeg hadde lagt på røret brast jeg ut i gråt. Nok en gang var drømmen knust. Dette var slutten. Tankene gikk til Signe, og jeg begynte å sammenligne graviditetene i hodet mitt. Jeg var jo like langt på vei nå, som da jeg fødte henne. Den gang fikk vi komme inn på sykehuset, vi fikk føde med smertestillende for å lindre unødvendig smerte. Vi fikk omgi oss med trygge gode jordmødre. Vi fikk se prinsessa vår, og vi fikk et kort med små hånd og foravtrykk på, som et lite minne om Signe som aldri var klar for å leve.... Jeg prøvde å ringe sykehuset, men vi kom ingen vei der heller. Alt de kunne gi meg var en time hos gynekolog dagen etter....
Var ikke denne babyen like mye verdt?
Ingen brydde seg, ingen ville hjelpe oss. Måtte vi føde denne babyen hjemme på do?
Hvorfor var det ingen som brydde seg? Dette barnet ville vi jo beholde. Var det mindre verdt fordi det var en abort? Dette var utenfor våre hender... Vi kunne ikke stoppe det som var i ferd med å skje... Tankene surret rundt i hodet mitt som holdt på å eksplodere av tårer og fortvilelse!!!
Vi kunne ikke gjøre annet enn å legge oss.... og vente!
Heldigvis tok ikke blødningene seg opp, men de varte og rakk. Jeg fikk time hos legen min og både jeg og babyen ble sjekket. Babyen hadde det bra og blødningene så ut til å ha stoppet opp, uten at vi fant noen forklaring på hvor de kom fra.... Dette var på onsdag. Jeg dro hjem fra legen og blødningene startet opp igjen. Nok en gang var det bare å legge seg, og vente på hva som ville skje....
Torsdag... Ingen bedring, men fortsatt gravid.
Heldigvis kunne jeg kjenne at babyen sparket inni magen, og det i seg selv føltes ganske betryggende. Desverre blødde jeg hver gang jeg reiste meg opp, så jeg kunne verken hente eller levere Sofus i barnehagen. Jeg følte meg igjen som en forferdelig dårlig mamma.
Utover kvelden virket det som blødningene stoppet opp. Det som kom ut var bare gammelt brunt blod. Og det er vist nok betryggende. Natt til fredag gikk også fint, og blødningene så ut til å være borte!
Tror du jeg tør å glede meg nå?
Nei, selvsagt ikke. Men tiden var kommet for Ordinær Ultralyd på sykehuset.
Opp av senga... ingen blødninger... Fortsatt gravid...
Hvordan det gikk på ultralyden skal du få høre om i morgen... Hvis jeg fortsatt er gravid da...
