Vannet har gått!!!!

Ja, du leste overskriften riktig!! VANNET HAR GÅTT!, Fredag 13 mai satt jeg ved spisebordet og ante fred og ingen fare... Jeg koste meg med litt lunsj og en kopp te. Jeg reiste meg opp for å rydde av bordet, og vips (!!!!!) var jeg søkk våt!! Jeg var absolutt ikke i tvil, dette kunne man ikke ta feil av... Vannet har gått, og jeg er bare 20+5 dager på vei..........KRISE!!!

Skjelven og redd la jeg meg på badegulvet med mobilen i hånda og ringte sykehuset. Jeg fikk beskjed om å komme med en gang.. Jeg ringte mannen min og fortalte hva som hadde skjedd, og han satte seg i bilen fort som.......for å kjøre meg til sykehuset. Mens jeg ventet på at han skulle komme hjem fortsatte vannet å renne ut..... Jeg gråt og skalv av redsel!!!

Vel fremme på sykehuset fant vi en rullestol, og råkjørte med den frem til fødepoliklinikken...
Der la jeg meg på en seng i gangen, mens vi ventet på legen... Jeg turte jo ikke å reise meg opp!
"JULIE!" Jeg hørte navnet mitt ble ropt opp, og jeg strakte opp armen fra senga jeg lå på og tittet bakover...  Der sto en lege og så merkelig på meg. "Det er din tur! Reis deg opp, du kan gå...?" sa hun surt og så dumt på meg før hun fortsatte å prate mens jeg livredd reiste meg opp fra senga. "Hva feiler det deg, blør du eller.....?" spurte hun meg i det jeg stabber meg på bena. "Nei, vannet har gått!!" svarer jeg og føler meg med ett dårlig ivaretatt. "Er du sikker på det" spør hun og ser på meg som om jeg skulle diktet opp det hele.........

En dårligere mottagelse skal man lete lenge etter!!
Jeg ble undersøkt og hun trodde på meg tilslutt!! Innvendig og utvendig UL ble gjort for å konstantere fakta!! Vannet hadde gått!! Det var kun små mengder vann igjen inne hos Klara, som fortsatt var i live, og lå klar for fødsel, med hodet vendt nedover..... Skrekkslagende og redde satt vi der og hørte på legens tale om at dette var slutten, og at vi måtte forberede oss på det verste. Jeg spurte om det hjalp å ligge i ro, men legen bare ristet på hodet. Det var vist ingen ting vi kunne gjøre fra eller til... I noen svært få tilfeller kunne vannet komme tilbake, men hun ga oss ikke noe håp med den talen sin. Vi fikk et telefonnummer vi kunne ringe når fødselen var i gang, eller når vi sluttet å kjenne liv, slik at vi kunne få satt i gang en fødsel..... Jeg var knust! Mannen min og... Vi gikk ut av undersøkelsesrommet, og fikk trøstende ord, og triste blikk fra noen jordmødre, som beklaget så veldig at det hadde gått denne veien for oss! Nå kjente vi virkelig på følelsen av å miste alt håp.........................

På vei hjem fra sykehuset stoppet vi på posten for å hente den nye sprinkelsenga jeg hadde bestilt til Klara. Tårene trillet og det stakk i mammahjertet da mannen min løftet den flatpakkede sengen inn i bilen... Vi stoppet ikke for å kjøpe rosa maling til babyrommet, slik vi hadde planlagt kvelden før. Nå måtte vi bare dra hjem og vente. Vente på at fødselen skulle starte, eller på at Klara skulle dø inni magen min...

En uke senere....
I dag er det 7 døgn siden vannet gikk! Og jeg er fortsatt gravid. 21+5 uker på vei. Klara kjemper fortsatt for harde livet og gjør alt hun kan for å overleve i det lille fostervannet som er igjen... Jeg har vært sengeliggende i 7 døgn, og bare stått opp for å gå på do, eller for å bytte mellom å ligge på sofaen og i senga. Selvom ikke legen rådet meg til å ligge i ro, er det likevel det jeg føler er det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå... Jeg kjenner fortsatt like mye liv som før. Så lite fostervann hindrer ikke vår tapre lille prinsesse i å bevege seg!

I går var vi på sykehuset for å se hvordan det gikk inni magen...
Jeg håpet på gode nyheter, siden vi kjenner så mye liv, men det fikk vi ikke. Eller..... Vi fikk jo se en levende liten baby, men det var ikke kommet inn noe mere fostervann, så tilstanden er fortsatt veldig kritisk, og sjansen for at dette skal gå bra er fortsatt veldig liten.

Uke 23
Om ni dager når graviditeten en magisk grense! Nemlig uke 23. Kommer vi oss til den så vil sykehusene gjøre alt de kan for å redde lille Klara... Men om fødselen skulle starte iløpet av disse ni dagene vi har forran oss nå, vil de ikke kunne gjøre noe for å redde livet til den lille jenta vår....
Så vi er ganske så redde og nervøse om dagen! Humøret skifter fra håp til fortvilelse på få sekunder. Dette er det skumleste jeg noen gang har vært med på!! Jeg føler meg helt maktesløs.............

Vi jubler for hver dag som går, og teller ned dagene. Jo lengste Klara holder seg inne i magen, jo større sjangse har hun for å overleve. Men livet hennes henger virkelig i en tynn tråd.....

Ja........... Vet ikke helt hva mer jeg skal skrive i denne omgang, men det var deilig å få satt ord på alt vi har vært igjennom de siste syv dagene....

Vi blogges...