Hun er Klara uansett!

Helt siden jeg begynte å tenke på å få barn har Klara vært favorittnavnet mitt! Og da jeg møtte mannen min, og vi begynte å snakke om barn var gleden stor da han likte navnet like godt som jeg.
Da jeg gikk gravid med Signe, fikk vi vite kjønnet på babyen samme dag som vi fikk vite at hun muligens var alvorlig syk. Vi bestemte oss derfor for å "ikke bruke opp" favorittnavnet vårt, og valgte å kalle henne Signe.

Før Sofus kom til verden grublet jeg lenge over guttenavn... Vi måtte jo ha et guttenavn klart også, i tilfelle vi fikk gutt en gang. Så en dag da jeg satt bakpå motorsykkelen til mannen min og tenkte på alt mellom himmel og jord, kom jeg på navnet Sofus! Mannen min likte forslaget.
Klara er et gammelt familienavn. Hun var søsteren til min oldemor. Hver sommer da jeg var barn dro vi på ferie til "Tante Klara". Vi fikk bo i et gammelt hus på tunet hennes. Dette huset kalte vi for Sofus-stua, siden det tidligere hadde bodd en mann der som het Sofus. Så det er der jeg har mine to favorittnavn fra.... Herlige barndomsminner fra somrene i Sofus-stua, sammen med Tante Klara...

* Sofus og Klara *

Når vi i januar i år, etter to spontanaborter i høst, på nytt ble gravide var vi superspente på om vi ventet en gutt til, eller om vi denne gangen skulle få ei jente.... Gleden var stor da vi i 1. april fant ut at vi endelig skulle få ei lita jente! Klara!!!! Endelig skulle vi få en Klara! Jeg var overlykkelig og tenkte at dette har vi virkelig fortjent, etter alt vi har vært igjennom! Vi dro hjem og fortalte Sofus at han skulle få en lillesøster, som skulle hete Klara.

Det ble med ett virkelig for meg, og jeg begynte å bli redd for at noe galt skulle skje. Tenk om babyen ikke overlevde svangerskapet.... Har vi da brukt opp favorittnavnet vårt?!?! Hjelpes!

I ukene som fulgte skjedde det mye, og vi fløte ofte at dette ikke skulle gå bra. Og når vannet gikk for elve dager siden nådde vi virkelig bånn! Vi kommer til å miste Klara!! Hva skal hun hete hvis hun dør, var en av tankene som slo meg.... Hva skal det stå på gravstenen hennes? Om det står Klara der, kan vi jo aldri få en Klara igjen.... Dagene gikk og jeg grublet og tenkte, sørget og håpet... Lille Klara fortsatte å gi meg små livstegn, små håp, og små gleder fra magehuset sitt. Det var da det gikk opp for meg.....!!!

Vår bitte lille Klara gjør alt hun kan for å klore seg fast til livet.... Klara er Klara uansett hva som skjer! Hun har aldri vært noen annen. Og hvis hun dør, etter å ha kjempet så hardt for livet inni magen min, fortjener hun så absolutt å få det aller fineste jentenavnet vi vet om. Klara! 

Jeg begynner å gråte hver gang jeg tenker på det, for jeg er så redd for å miste henne. Men om vi gjør det, så vil hun alltid være Klara i våre hjerter...... Hun fortjener det!! Vår bitte lille Klara!!

En liten oppdatering tilslutt :
I dag er jeg 22+2 uker på vei. Det er 11 dager siden vannet gikk, og 5 dager til vi er i uke 23.
På fredag skal vi til sykehuset igjen, og forhåpentligvis kan de henvise oss videre til Ullevål slik at vi kan få hjelp fra ekspertene der.... Klara gir meg fortsatt masse livstegn, og beveger seg mye, tross lite fostervann. Jeg blir mer og mer redd og deprimert for hver dag, og i dag synes jeg det er fryktelig vanskelig å holde motet oppe... Men jeg gjør så godt jeg kan, og håper vi kommer oss til første delmål med livet til Klara i behold! Kun 5 dager igjen nå!!! Hold ut lille venn...

Tusen takk for all støtte, gode ord og tanker dere sender oss! 

Det hjelper masse i denne vanskelige tiden!!

Vi blogges....