onsdag 9. september 2015

En spontanabort...

Skal det være like trist, mindre trist, eller ikke trist i det heletatt...
Om man mister en baby når man bare er 10+5 uker inn i et svangerskap?

Signe mistet vi da jeg var godt over 18 uker på vei,
og det er det vondeste jeg noen gang har opplevd.
Så hva skal dette være? Hvordan skal jeg oppføre meg? Hva skal jeg føle?
Var ikke dette barnet like mye verdt, siden jeg aldri opplevde spark og bevegelser? 
Jeg rakk aldri å høre hjertelyden, 
jeg rakk aldri å få med meg et ultralydbilde hjem til samlingen min...
Vi fikk aldri vite kjønnet, og vi fikk aldri gitt den lille et navn...
Skal jeg bare la det gli forbi eller skal jeg sørge?

Jeg gledet meg stort da jeg allerede 9 dager etter unnfangelsen 
kjente de første symptomene.
Dag 10 tok jeg en test som viste positivt!!
Vi greide å bli gravide igjen på første forsøk. Akkurat som planlagt!
En NydeligFlott sommerdag, i vakre omgivelser! Helt perfekt...
Jeg jublet av glede, men tenkte straks jeg så den positive testen :
"Skal vi være så heldige denne gangen? Skal det virkelig gå så bra?"
Det hele virket litt for godt til å være sant!!

Men graviditeten var et faktum, og jeg/vi kunne begynne å glede oss...
Eller nei, vi har brent oss på dette før!
Vi turte ikke begynne å glede oss på ordentlig 
før vi hadde vært på en ultralyd!

Så langt kom vi aldri....

Men jeg synes jeg kom langt alikevel...
Over 10 uker gikk jeg gravid, med symptomer, 
bekymringer, gleder og forventninger.
Hele sommeren var jeg gravid.... 
Og når man går gravid på sommeren, da er ikke sommeren kort...
Den er lang! Man går hele tiden og venter på tallet 12... 12 UKER. 
Da alt liksom skal være trygt, sikkert og godt... 
Jeg kom til 10 uker, og var så lettet og glad, og tenkte for meg selv :
"Bare 14 dager igjen til det magiske 12-tallet!!!"

Magebilde uke 10

Etter 10+2 NydeligFlotte uker, startet min såkalte "spontane abort..."
Jeg blødde i tre laaange dager. Og jeg var så bekymret og redd 
at jeg omtrent ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg!! 
Jeg skalv, gråt og var helt målløs da jeg oppsøkte legens kontor. 
Jeg klarte ikke å si et ord, der jeg stod og gråt i resepsjonen... 
Jeg fikk etterhvert komme inn til legen min, som gav meg en betryggende UL, 
og vi fikk se babyen som koste seg inni magen. 
Jeg dro hjem for å ta det med ro. Men elendigheten skulle ikke ta slutt... 
Dagen etter oppsøkte jeg legevakt og blødde nesten ned hele badet deres.
Den eneste beskjeden jeg fikk var å dra hjem og vente . . . . . . . . .


Omtrent en time senere, hjemme, i dusjen, 
kom vårt tredje barn til verden!
En verden den absolutt ikke var klar for å leve i....

Jeg og mannen min stod der som to triste spørsmålstegn 
og lurte på hva vi skulle gjøre men den lille klumpen...
Vel, vi kunne ikke gjøre annet en å pakke den 
omhyggelig inn i dopapir, og sende den avgårde....
Jeg klarte ikke å trekke ned, så det fikk mannen min gjøre...

. . .

Nå sitter jeg her... tre uker senere...
Trebarnsmamma, med kun en liten gutt som sover søtt i sengen....

Hva mer skal jeg si?
Disse tre ukene har vært vonde, utmattende, 
triste og vanskelige å komme seg igjennom!
Energien har vært på bunnen, og det har vært vanskelig for meg å møte folk.
Jeg har mannet meg opp til å dra på jobb hver dag, 
og jeg har hele tiden prøvd å finne frem
positive tanker og lyspunkter for å komme meg gjennom dagen!

Nå går dagene bedre og bedre, og energien er på vei tilbake...

Dette var en forferdelig vond opplevelse, 
og jeg både følte og føler meg fortsatt helt maktesløs.
Og jeg grugleder meg til å starte prøvingen på nytt!!
Hvem vet hva fremtiden bringer!

" Enten så går det bra, eller så går det over..."


Vi blogges...


14 kommentarer:

  1. Så uendelig trist. Sender mange gode tanker

    SvarSlett
  2. Dette traff meg midt i hjertet, opplevd det samme selv, og venter enda... stå på videre. takk for flott og motiverende blogg. Smil fra meg

    SvarSlett
  3. Nei..., føler sånn med deg! Opplevd spontanabort to ganger , men vært uendelig heldig og fått tre fantastiske barn også! Stor klem💙

    SvarSlett
  4. Så utrolig leit Julie <3 Lykke til med videre prøving!! Klem fra Ragna

    SvarSlett
  5. Jeg gråter med deg, selv om jeg ikke kjenner deg. Det er lov å sørge, et liv er et liv uansett hvor stort eller lite er min mening. ❤️

    SvarSlett
  6. ❤️❤️❤️❤️

    SvarSlett
  7. Ååååhhh, så trist, Julie! Ikke vanskelig å skjønne den store sorgen du opplever.
    Om det kan være noen trøst, så vet jeg om ei som slet veldig med å bli gravid, og som spontanaborterte tidlig mange ganger. Men "plutselig" fikk hun tre flotte jenter på rappen. Lykke til med neste forsøk. Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg mener selvfølgelig ikke at et nytt barn tar bort sorgen over det du mistet.

      Slett
  8. Uff, så trist Julie, håper dere slipper å oppleve noe sånt igjen, dere har fått deres "dose" nå. Krysser fingrene for deg. <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du legger igjen noen ord!
Det varmer i et ivrig Blogger-hjerte!!!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...