Meg...

Når jeg våknet i går greide jeg nesten ikke å røre på kroppen. Den kjentes tung og trøtt ut, og jeg hadde ikke noe kraft. Armer og ben var så tunge, og musklene mine var helt kraftløse. Jeg var så sliten! Hvorfor det...? Aner ikke. Noen dager er kroppen min bare skrudd av liksom. Men jeg måtte stå opp. Bevege meg ut av sengen. Jeg har jo to barn som må tas vare på. Jeg bevegde meg rundt i huset som en zombie, stelte barna, kledde på de, lagde frokost, smurte matpakke og pakket sekkene deres til barnehagen. Å bevege seg ut av huset var et stort ork. Jeg ville helst være usynlig. Fort ut, fort inn, uten å bli sett. Barnehagen ligger to hus bortenfor oss, så det er ikke lange veien hjemmefra. Barna og jeg går veien sammen, nynner på en sang, solen skinner, fuglene kvitrer. Utenfra ser alt helt normalt ut. En glad mamma på vei til barnehagen med sine to små. Inni meg gjør det bare vondt. Det presser i brystet. Jeg må konsentrere meg om å puste, og gjøre alt jeg kan for å ikke få panikk. Barna blir levert i barnehagen, og jeg går med raske og bestemte skritt hjem igjen! Fort inn i huset, der ingen kan se meg. Jeg puster lettet ut....... Resten av dagen "gjemmer" jeg meg nede på syrommet mitt. Jeg orker ikke å sy noe, jeg er alt for sliten til det. Jeg føler meg trist og deprimert. Men det kjennes trygt og godt å være her. Helt alene, uten å bli sett eller hørt.

I går var en dårlig dag. I dag har jeg det mye bedre. Og føler meg nesten normal. Selvom jeg ikke tørr å dra noe sted. Det gikk fint å gå til barnehagen. Jeg har energi til å gjøre husarbeid. Jeg føler meg ganske så frisk..... Og sånn går dagene. Jeg vet aldri hva morgendagen bringer, før jeg våkner opp og kjenner etter. Sånn har jeg hatt det i to måneder nå. Jeg er 100 % sykemeldt, og veldig frustrert. Jeg har det jo egentlig veldig bra. Og jeg har mye å være glad for. Jeg har en jobb jeg er glad i, jeg har en fantastisk familie. To vakre barn, og en omsorgsfull mann. Huset vårt, hytta. Livet er egentlig helt topp. Derfor er det veldig frustrerende å leve som jeg gjør i dag.

Hvis jeg skal være min egen psykolog så tror jeg kroppen plutselig har begynt å kjenne på alt den har vært igjennom de siste 7 årene. Og den trenger litt tid til å bearbeide og prosessere alt som faktisk  har skjedd. Først mistet vi Signe, så fikk vi Sofus. Jeg var så opptatt av å få et nytt barn at jeg kanskje ikke rakk å sørge lenge nok over det vi hadde mistet. Og når tiden var inne for å få et nytt barn, måtte vi først gjennom to spontanaborter, før Klara meldte sin ankomst inne i magehuset. Jeg var så redd at jeg nesten ikke turte å puste. Helt fra graviditetstesten viste positiv, ble jeg sykemeldt og nærmest sengeliggende. Og da vannet gikk i uke 20, var jeg så redd som jeg aldri før har vært. Klara overlevde, og jeg gikk selv inn i en overlevelsesboble. Jeg var tøff og supersterk. Det var Klara også. Alle følelsene jeg kjente på ble alt for store, så jeg bare la de til side. Satt lokk på de. Jeg felte ikke en tåre de første 9 månedene av Klara sitt liv. Jeg måtte være sterk for Klara sin skyld.
         I dag er Klara frisk og glad. Hun nyter livet, og det bør jeg egentlig gjøre også. Men jeg tror at det lokket som satt på alle de store følelsene har åpnet seg, og at jeg nå kjenner på alt for mye på en gang. Derfor er kroppen helt utslitt, derfor er batteriet helt tomt, derfor er dagene så vanskelige....

I slutten av måneden skal jeg få snakke med en ordentlig psykolog. Det gleder jeg meg til. Kanskje vi sammen kan plassere alle tankene og følelsene på riktige steder, slik at jeg kan gå tilbake til å leve normalt igjen. Det skal bli ganske så godt. Legen min har også betrygget meg med at dette vil gå over, og at jeg ikke kommer til å ha det sånn resten av livet. Det vil bare ta litt tid..............
Så da tar jeg tiden til hjelp. Gleder meg over de gode dagene og irriterer meg over de dårlige.
Med viten om at en gang i fremtiden vil alt bli NydeligFlott igjen.

Grunnen til at jeg deler alt dette med dere, er at jeg tidligere har hatt god erfaring med å bruke skriving og bloggen som egen terapi. Å lette litt på hjertet kan gjøre alt ganske så mye bedre.
Å være åpen og ærlig, sette ord på følelsene man kjenner, ja det høres ut som terapi for meg.

Nå skal jeg drive med litt husarbeid, 

før jeg enten går ut i sola og steller i hagen 

eller går ned på syrommet mitt og syr litt.

Denne dagen kjennes god ut, denne dagen har jeg god tro på!

Ønsker deg som titter innom en NydeligFlott......hvilken dag er det i dag.....jo, ONSDAG!

Vi blogges....